Hadde Norge vært fattig uten olje?

Norsk økonomi før oljen – hvordan så det ut?

Før oljealderen var Norge et land med hardt klima, spredt bosetting og begrensede naturressurser i jord og berggrunn. Som nasjon hadde vi allikevel utviklet en velfungerende økonomi med egne styrker. Folk flest hadde ikke mye, men de hadde trygghet, arbeid og en stat som begynte å ta form som en moderne velferdsstat.

Industrinasjon med begrensede ressurser

Norge hadde en voksende industri fra slutten av 1800-tallet og framover. Treforedling, bergverk og mekanisk industri ga arbeidsplasser og eksportinntekter. Når det er sagt: om vi sammenligner oss med nabolandene på den tiden var industribasisen smalere og mer utsatt for konjunkturer.

Mange nordmenn levde fortsatt av småbruk og sesongarbeid. Forskjellene mellom by og land var store, og økonomien var sårbar for kriser og prisfall i verdensmarkedet.

Skipsfart, fiske og vannkraft som bærebjelker

Landets store stolthet var handelsflåten! Den norske handelsflåten var blant verdens største – og det sier ikke så rent lite. Skipsfarten skapte arbeidsplasser langs hele kysten, og tjente landet godt gjennom frakt og eksport. Fiske var en annen bærebjelke – særlig torskefisket i nord, som ga både inntekter og grobunn for kultur.

Vannkraften ga oss også et stort fortrinn. Elektrisitet fra fossefall ble brukt til industri og oppvarming, og Norge ble tidlig selvforsynt med kraft. Vannkraften la grunnlaget for kraftkrevende industri, som aluminium og ferrolegeringer.

BNP per innbygger sammenlignet med Europa

Før oljealderen lå Norge midt på treet i Europa når det gjaldt BNP per innbygger. Vi var ikke blant de fattigste, men heller ikke i toppen. Land som Tyskland, Storbritannia og Frankrike hadde større økonomier og høyere levestandard. Norge hadde stabil økonomi, men lavere forbruk og mindre offentlig rikdom.

Kort sagt: Norge var et nøkternt og rimelig velfungerende land – men uten olje hadde vi ikke hatt de økonomiske musklene vi kjenner i dag.

Hva har oljeinntektene gjort for Norge?

Oljen har gitt Norge en ekstrem økonomisk styrke som få andre land har hatt. Inntektene fra sokkelen har blitt forvaltet på en måte som har gjort det mulig å kombinere lav arbeidsledighet, god velferd og solide statlige finanser. Effekten merkes over hele landet, og da på alt fra offentlige tjenester til forholdsvis stabil valuta over tid. Valutaen har svekket seg mye de siste årene, men det skyldes i stor grad politisk vanstyring – uten at vi skal komme nærmere inn på akkurat dét.

Økt statens inntekter dramatisk

Olje- og gassvirksomheten har siden 1970-tallet ført til enorme skatteinntekter. I tillegg har staten tjent penger gjennom direkte eierskap i oljefelt og som hovedeier i Equinor. Dette har ført til overskudd på statsbudsjettet i mange år, noe som er sjelden i global sammenheng.

Oljen har rett og slett gitt staten et pengemessig overtak. Dette har gjort det mulig å satse offensivt på infrastruktur, utdanning og helse, uten å måtte låne i samme grad som mange andre land. Om satsingen har vært vellykket er det imidlertid stor uenighet om. I dag er mange kritisk til hvordan staten bruker penger fra vår felles velfylte lommebok. Det er mange som mener at vi er blitt ‘for rike’ og at vi har store problemer med mange på uføretrygd, for få sykehjemsplasser, nedleggelse av lokale skoler – og mye annet.

Verdien på Oljefonder er i skrivende stund omtrent 19.473 milliarder norske kroner!

Skapt Oljefondet

I 1990 opprettet Norge Statens pensjonsfond utland – bedre kjent som Oljefondet. Fondet samler overskuddet fra oljeinntektene og investerer dem i aksjer, eiendom og obligasjoner i utlandet.

Målet er å sikre at fremtidige generasjoner også får nytte av oljerikdommen. Fondet er nå ett av verdens største og fungerer som en buffer mot økonomiske nedgangstider.

Bidratt til lav skatt, høy velferd

Oljeinntektene har gjort det mulig å tilby omfattende velferd – men til tross for dette har Norge et nokså høyt skattetrykk. Selv med høyt skattetrykk har Norge hatt økonomisk spillerom til å finansiere helse, utdanning og trygdeytelser – uten å måtte gjøre store kutt i urolige tider.

Uten oljepengene ville mange av de samme ordningene trolig eksistert, men med strammere rammer, lengre køer eller høyere egenandeler. Det er ikke oljen som har skapt velferdsstaten – men den har gjort den mer robust.

Bygget økonomisk handlingsrom

Oljen har gitt Norge valgfrihet. Når økonomien bremser, kan staten bruke penger fra fondet for å sette i gang tiltak. Når kronen svekkes, kan valutainntektene fra oljeeksporten stabilisere situasjonen.

Dette økonomiske handlingsrommet er en av hovedgrunnene til at Norge har kommet relativt godt ut av globale kriser, som finanskrisen i 2008 og koronapandemien i 2020.

Ville Norge klart seg uten oljen?

Ja, Norge ville klart seg – men på en annen måte. Oljen har vært en enorm fordel, men landet hadde også før oljen et godt utgangspunkt: naturressurser, politisk stabilitet, høy tillit og en arbeidsstyrke med stadig høyere utdanning.

Spørsmålet handler derfor ikke om overlevelse, men om nivået på velstand og statens handlingsrom.

Andre ressurser: vannkraft, hav og kompetanse

Før oljen var det vannkraften som ble kalt «det hvite gullet». Norge har store mengder fornybar energi fra fossefall, og dette la grunnlaget for kraftkrevende industri – som tidligere nevnt.

Havet har også vært en langvarig ressurs. Fiskeri og havbruk har skapt store eksportinntekter. I tillegg har Norge utviklet solid maritim kompetanse – både i skipsfart og offshoreteknologi.

Utdanning og kompetanse har vært en styrke. Norge hadde allerede før oljealderen høy lese- og skrivekyndighet, og en stat som satset på skole og infrastruktur.

Hvordan Finland, Danmark og Sverige har klart seg

Et nyttig blikk er å se mot våre naboland. Verken Danmark, Sverige eller Finland har hatt store oljeinntekter, men har likevel bygd stabile velferdssamfunn.

Danmark har satset på industri, landbruk og vindkraft. Sverige har sterke eksportbedrifter innen møbler, teknologi og kjøretøy, som IKEA, Volvo og Ericsson. Finland har utviklet høykompetent teknologiindustri, ikke minst innen mobil og IT.

Disse landene har vist at det går an å oppnå høy levestandard uten olje. Men ingen av dem har opparbeidet en statlig formue på nivå med det norske Oljefondet.

Mulige alternativer: teknologi, shipping og fornybar

Uten oljen ville Norge trolig utviklet andre sektorer sterkere. Shippingnæringen kunne fått enda større betydning. Teknologi og fornybar energi – særlig innen vannkraft og etter hvert vindkraft – ville blitt prioritert tidligere.

Det er også mulig at norsk industri ville beholdt en større plass i økonomien. Mer statlig innsats ville vært rettet mot omstilling og eksport, slik vi ser i mange andre små, åpne økonomier.

Kort sagt: Norge ville ikke vært fattig, men vi ville hatt færre milliarder på bok – og langt mindre økonomisk sikkerhetsnett.

I dag er det imidlertid murring i befolkningen – og kanskje spesielt blant norske bedriftseiere. Formuesskatten er svært omstridt, og har det siste året ført til at svært mange bedriftseiere har flagget ut av landet. Er man bosatt i utlandet og eier norsk bedrift slipper man formuesskatt – det gjør man ikke om man er bosatt i Norge. Dette har skapt en naturlig debatt om hvorvidt dagens system straffer norske eiere – og svekker viljen til å investere i verdiskaping hjemme.

Hva ville Norge tapt uten oljen?

Uten oljen hadde Norge fortsatt vært et forholdsvis rikt og stabilt land – men vi ville hatt mindre å rutte med. Mange velferdsordninger ville trolig eksistert i en eller annen form, men med svakere finansiering og mindre økonomisk trygghet. Det er ikke bare hvor mye penger oljen har gitt som betyr noe, men hvordan den har gitt staten makt til å handle raskt og langsiktig.

Forskjeller i statsbudsjett

Oljeinntektene har bidratt til store overskudd på statsbudsjettet. Uten disse inntektene ville staten i enda større grad vært avhengig av skatt fra næringslivet og befolkningen. I dårlige tider – som under finanskrisen i 2008 eller koronapandemien i 2020 – ville man hatt langt mindre handlingsrom til å sette inn tiltak.

Staten kunne blitt tvunget til å kutte eller utsette satsinger, og ville vært mer sårbar for svingninger i verdensøkonomien.

Manglende oljeformue

Uten oljeinntektene ville Oljefondet ikke eksistert. Det betyr at Norge i dag ville stått uten en statlig sparekonto på over 19 000 milliarder kroner.

Fondet gir trygghet både for dagens og fremtidige generasjoner. Det fungerer som buffer i økonomisk uro, og gjør det mulig å føre en stødig finanspolitikk uten å øke gjeld.

Lavere investeringer i helse, utdanning og samferdsel

Mange av investeringene i moderne infrastruktur – som veier, jernbane og sykehus – har vært mulig fordi staten har hatt penger på bok. Samtidig har den sterke økonomien gjort det enklere å overse effektivitet og ansvarlighet.

Norge har i dag en svært stor offentlig sektor sammenlignet med andre land. Mange mener at dette har ført til tungrodde prosesser, lite ansvar for resultater og et byråkrati som ofte står i veien for handling. Offentlige byggeprosjekter får prislapper som overgår all fornuft, og grunnleggende tjenester – som togtrafikk – sliter med pålitelighet og struktur.

Uten oljeinntektene ville staten trolig vært tvunget til å prioritere strengere, stille høyere krav til gjennomføring og holde kostnadene bedre under kontroll.

Rikdom gir frihet, men fører utvilsomt også til sløsing. Det er en del av bildet vi må ta med når vi vurderer hva oljen har betydd – og hva slags samfunn vi kunne hatt uten den.

Kunne oljen gjort Norge til et fattig land?

Ja – om vi hadde forvaltet den dårlig. Olje gir ikke automatisk rikdom. Flere land med store naturressurser har endt i økonomisk kaos, korrupsjon og autoritære styresett. Det er dette som kalles ressursforbannelsen – når en naturressurs blir en hemsko i stedet for en fordel.

Ressursforbannelsen i andre land

Oljerike land som Venezuela, Nigeria og Angola er eksempler på stater som har opplevd høy inntekt, men lav utvikling. Når store pengestrømmer kommer raskt inn i økonomien, svekkes ofte andre næringer. Man blir avhengig av én ressurs. Samtidig kan penger uten kontroll føre til maktmisbruk, korrupsjon og splittelse.

I flere tilfeller har ressursrikdom ført til politisk ustabilitet, inflasjon og vold – i stedet for velstand og trygghet.

Hvordan god forvaltning har gjort forskjellen

Norge unngikk denne fellen. Ikke fordi vi er bedre mennesker – men fordi vi hadde institusjoner som fungerte, og politikere som valgte å sette rammer. Opprettelsen av Oljedirektoratet og Statoil (nå Equinor) sørget for nasjonal kontroll.

Inntektene ble kanalisert inn i statsbudsjettet på en planlagt måte, og overskudd ble spart i Oljefondet. En sterk offentlig debatt og et aktivt sivilsamfunn bidro til å holde kursen stabil.

Rollen til politikk og institusjoner

Det som virkelig skilte Norge fra mange andre oljeland, var at vi hadde et fungerende demokrati og høy tillit mellom folk og stat. Vi hadde uavhengige domstoler, frie medier og et byråkrati med lav korrupsjon.

Disse institusjonene gjorde det mulig å bruke oljen til fellesskapets beste. Det har ikke skjedd av seg selv – det er resultatet av politikk, kontrollmekanismer og langsiktig tenkning.

Oljen kunne altså gjort Norge fattigere – ikke rikere – hvis vi hadde valgt annerledes.

Har Norge blitt for avhengig av olje?

Oljen har gitt Norge en enorm økonomisk fordel – men den har også gjort oss sårbare. Selv om mange politikere snakker om grønt skifte og omstilling, er det fortsatt olje- og gass som holder økonomien oppe.

Det store spørsmålet er ikke bare om Norge har blitt avhengig, men hvor avhengig vi faktisk tør å være i møte med en verden som krever endring.

Risiko ved oljepris og etterspørsel

Oljeprisen er ikke stabil. Den styres av alt fra geopolitikk til etterspørsel i Asia. Når prisene faller, svekkes statens inntekter raskt. I 2014 førte et oljeprisfall til lavere aktivitet og store kutt i oljenæringen – særlig på Vestlandet.

Selv i dag, med Oljefondet som buffer, ville et kraftig og varig prisfall fått store konsekvenser. Mange arbeidsplasser, eksportinntekter og investeringer er fortsatt knyttet direkte til olje og gass.

Omstilling og det grønne skiftet

Det snakkes mye om omstilling i Norge, men realiteten er at det grønne skiftet ofte fremstår som et kostbart eksperiment – uten klar retning eller forankring i økonomisk realisme.

Staten bruker milliardbeløp på klimatiltak og prosjekter som ikke nødvendigvis gir målbare resultater. Mange av de såkalte grønne satsingene er preget av hastverk, symbolpolitikk og sviktende teknologigrunnlag. Vindkraft til lands har skapt stor folkelig motstand. Karbonfangst og lagring (CCS) har blitt en pengegrav.

Samtidig fortsetter investeringene i olje og gass – fordi det fortsatt er lønnsomt og etterspurt. Det sier sitt.

I stedet for å bruke oljeformuen på langsiktig og fornuftig omstilling, ser vi en tendens til å kaste penger etter prosjekter som mangler økonomisk bærekraft. Resultatet er økt frustrasjon, særlig i distriktene, og et grønt skifte som ikke lenger oppleves som samlende – men splittende.

Oljeandelen i økonomien i dag

Olje- og gass utgjør fortsatt en betydelig andel av BNP, eksport og statens inntekter. Selv om sektoren har blitt en mindre del av sysselsettingen, er den fortsatt motoren i store deler av næringslivet – direkte og indirekte.

Mange kommuner er avhengige av leverandørindustri til oljesektoren. Store statlige investeringer og inntekter kommer fra felt på sokkelen. Oljepengene smører nesten alt – og det gjør det vanskelig å kutte båndene.

Konklusjon: Hadde Norge vært fattig uten olje?

Norge ville ikke vært et fattig land uten olje – men det ville vært et helt annet land. Vi hadde fortsatt hatt naturressurser, stabilt styresett og en kompetent befolkning. Velferdsstaten ville trolig blitt bygd opp likevel, men i et roligere tempo, med strengere prioriteringer og mindre økonomisk spillerom.

Oljen har gitt Norge muligheten til å styrke offentlig sektor, bygge opp Oljefondet og stå støtt i kriser. Men rikdommen har også gjort oss komfortable. Den har blåst opp byråkratiet, svekket omstillingsevnen og lagt grunnlaget for dyre og ofte lite målrettede grønne prosjekter.

Vi har ikke blitt rike bare på grunn av oljen – men oljen har gitt oss mer rom til å gjøre feil, utsette nødvendige reformer og dytte vanskelige spørsmål foran oss. Spørsmålet nå er ikke bare hvordan vi hadde klart oss uten oljen – men hvordan vi skal klare oss etter den.